Lurer på om det ikke snart er vår, -

-og hvor ble det av katten?
Jeg kom meg fram til drivhushet, og jeg kom meg inn.
Men så var det slutt.
I min iver etter å komme meg fram til drivhusdøra, lot jeg Chitor springe løs rundt meg.
Det vil si; han sprang ikke. Han ålte seg oppå snøen.
Og jeg følte meg trygg for at han ikke kom seg noen veg.
Fuglene satt i trærne og på foringsplassene rundt meg.
Og noen kvitret så lystig at man skulle tro det var vår.
Jeg var strålende glad for å oppdage at under snøen der er vinteren i ferd med å slippe grepet.
I alle fall der det er heller og stein under.
Men så skjer det som ikke skal skje.
Chitor får øye på en fremmed katt,
og klarer å skremme den 15 - 20 m opp en furulegg nesten uten kvister.

Til slutt sitter den oppe mellom greinene i furukrona.
Der sitter den enda når mørket kommer
Jeg fortviler, og synest veldig syndt på den stakkars pusen.
Det hjelper ikke at alle mannfolkene forteller meg
at den kommer seg ned så snart det blir mørkt. Stakkars pus!
Og fy meg som har latt Chitor få leike seg i snøen.

Drivhuset skal fram i dagen.

Nå har det vært minusgrader og hardpakka snø rundt og på drivhuset i to måneder.
Men med et par plussgrader og noe oppbløtt snø, skal det gå an å få spadd seg veg inn i dag, -tror jeg.
Nå har det seg slik at inngangen til drivhuset ligger slik til at det ikke har vært mulig å få til måking med traktor.
Og dermed er dette ikke blitt prioritert.
Hvem snakker om drivhus når det er mer enn 200 meter privat veg
og et stort tun som skal måkes?
Men i dag, søndag, da skal jeg ta spaden fatt.
Etter at plussgradene dukket opp denne uka, har jeg ikke hatt en ledig stund.
Dermed har det ikke blitt tid til hverken det ene eller det andre.
Og i går var det lørdagsåpent bibliotek, så da gikk den dagen også.
Men i dag!

Bildene er ikke fra sånn som det er i dag,
Her er nok mer snø enn dette.
Men jeg skal ikke ut å ta nye bilder før jeg begynner.
Da glemmer jeg bare måkingen, og ender som fotograf i stedet.

Når det ene drar det andre med seg

Det lille drivhuset vårt arvet vi etter svigermor
da hun ikke lenger klarte å gjøre seg nytte og glede av det.
Og snart er det 20 år siden.
Det har vært til stor fryd og en del frustrasjon.
Frustrasjonen ligger i at det har vært altfor lite.
Vi har jo lyst til å bruke det til mer enn noen tomat- og agurkplanter.
Nå er det også to druestokker (enda unge) her inne, og jeg har fått plass til både basilikum, persille, paprika og litt annet. 
Men vi er skjønt enig i at det er for lite.
Og så kommer januar igjen! Med en ubeskrivelig trang til å så frø av alle slag. Og kjøkkenet flyter, vinduskarmer over hele huset blir overlesset med krukker og kar. Og ideene flagrer.
Midt oppe i alt dette er det en bruker av biblioteket som bestiller boken "Drivhusdrømme" av Claus Dalby. Og jeg må bare titte litt. Låneren skjønner at jeg er solgt, og er så generøs at hun ber meg låne boka noen dager (hun har likevel ikke tid å lese denne helgen), så tar jeg den med hjem. Det har jeg gjort, og nå er jeg ikke "nedpå" i det hele tatt.
Hva med å sette opp et nytt drivhus i overgangen mellom Bakhagen og det nye hageområdet? Hvor, hvordan, hvor stort, hvor dyrt, hvilken stil osv.
Nå tar jeg av igjen!

Meksikansk ovn i hagen

Et ønske jeg hadde lenge (en hel hagesesong) var en slik meksikansk ovn.
Gang på gang hadde jeg sagt til min gode samarbeidspartner at en slik måtte vi ha.
Men nei, der møtte jeg ingen forståelse.
Argumenta var mange for at dette ikke var noe tess.
Den varmet sikkert ikke noe,
den veltet sikkert bare vi så på den, den var bare i vegen, den ville sprekke osv.
Så en dag jeg satt i "Busskuret" (og frøs, sendte jeg sms til en av sønnene jeg visste ville passere et hagesenter i løpet av dagen:  STOPP og KJØP ovn. 
Han så gjorde. Bilder med mobilen sendt fra hagesenteret til frossen mamma hjemme i hagen, en samtale og ovnen var min.
Angret på det kjøpet har vi aldri gjort.  Ovnen gir mer varme enn noen av peisene i hagen.
Den gir fra seg varme rundt hele, og på toppen setter vi suppepannen eller kaffikjelen.
Det skal kunne gå an å grille litt i den også, men det har vi aldri gjort.
Den er lett å flytte på, Løfter den bare ut av stativet.
Skal jeg bruke den andre steder i hagen enn der de vanligvis har sin plass, så løfter jeg den over i trillebåren og kjører den av sted.
Til vanlig har den sin plass i "Busskuret" (Jeg må vel si at dette busskuret ikke er av den sorten det kommer busser til).  Og det tar ikke lage tiden før den varmer så godt at vi døser av der inne. Selv om vi er ute midtvinters. Desverre fant jeg ikke noe bilde med snø og fyr i ovnen.  Men der hvor grillen er plassert på sommerbildet i "Busskuret", der står vanligvis ovnen. Ingen i familien ville unnvære den i dag. Den er et deilig tilskudd i hagen, og gjør at vi kan kose oss ute med en suppekopp selv midt på vinteren.

Nå forsvinner "hagen" vår litt og litt.

Stakkars hjort. Så mye snø i skogen over så lang tid gjør nok sitt til at de sulter. Epletrær har gått dukken før, men nå går busker og trær som står en meter fra inngangen også. Krypbeinveden var helt dekket av snø, men så en morgen så den slik ut.  I går gikk halve Hengeertebusken. Jeg fortviler, men er klar over at hjorten aldri ville gjøre dette mot meg hvis de hadde noe valg. Så nå ønsker jeg at snøen forsvinner. Og jeg liker å tro at hjorten gjør det samme.
Det er vel ikke så mye jeg kan gjøre for å holde dem unna hagen. Krypbeinveden vil nok klare seg, bare det står igjen noen kvister. Men hva med Hengeertebusken ?

Award

Tusen takk til Hilde med bloggen  "Hagen på Granheim" for utmerkelsen.
En blogg jeg ofte er innom.

Ettersom det hører med at den som mottar Awarden skal fortelle 7 ting om seg selv, må jeg finne noe som ikke står i profilen min.

-  Jeg er vimsete (selv om ikke så mange oppdager det)
-  Jeg leser alltid minst tre bøker på en gang.
-  Har alltid minst tre håndarbeid på gang samtidig.
-  Trives veldig godt sammen med barn, og ser barnetv så ofte jeg kan.
-  Jeg har lett for å le, og er sjelden lei.
-  Synest nettbutikker er noe av det beste som er oppfunnet.
-  Ønsker meg en verden uten grenser.

Og nå skal jeg sende Awarden og utfordringen videre. Da håper jeg at Mari med bloggen "Bakkane" tar imot.

Sokrates, et oliventre og minner fra Olympos og Dion.

Det blei jeg sittende å tenke på. I stede for å fortsette med det jeg var begynt på;  å stelle litt med stueplantene nå når all julepynten er ryddet vekk.
Her er noen avleggere som ikke har fått noe særlig omsorg siden lenge før jul.
Og noen har strukket seg ekstra mye etter lys, og ser ut som lianer i jungelen.
Jeg tar en liten pause, og blir sittende å se på Sokrates.
En liten statue i et stuevindu.
Han står med ryggen mot utsikten. Ser innover og mot meg.
Statuen kjøpte jeg i en liten landsby ved foten av Olympos for over ti år siden.
Olympos er Hellas høyeste fjell. Hele 2917 m o h rager det.
Dette er de greske guders fjell.
At jeg kjøper "Sokrates" akkurat her er en tilfeldighet.
Vi skulle bare ha oss litt mat en kveld. Havnet her, og der stod han. Sokrates i helfigur. Ikke alene, men sammen med mange andre "Sokrateser",  i alle størrelser.
Men jeg så denne. - Bare denne. Jeg hadde ikke noe valg. Han var min der og da. Enda jeg hadde en byste av min helt fra før.
Sokrates: Filosof som levde i Hellas fra ca. 470 fkr. til 399 fkr. Han regnes som grunnleggeren av den humanistiske filosofi. Han "dyrket" dialogen. Kunnskap gjennom dialog. Han er "min" filosof.
Og så sitter jeg der da. Ser han stå der i vinduet og titter over oliventreet mitt. Så langt har dette overlevd sin andre vinter i stua. Og jeg lar tankene dra fra Sokrates og landsbyen ved Olympos, til amfiteateret i den gamle byen Dion, til dikteren Evripides og en av hans tragedier "Fønikiske kvinner".
Jeg kunne blitt sittende der i mange timer og tenke på filosofer, tragedier, guder og grekere og gode minner. Men det er nok for denne gang. Sokrates blir stående der i vinduet han. Og snart tar han meg igjen en tur tilbake til landet der antikken er en del av hverdagen i 2010.

Nå sprekker jeg snart!

Nå klarer jeg ikke å holde meg lenger!  Jeg er fullstendig satt ut. Frøkatalogene er i hus. Det vil si de har vært det en stund, og den siste uken har vært helt forferdelig.
Da den første katalogen kom klarte jeg på en måte å koble ut.  En frøkatalog, en meter snø og 10 minusgrader ute og 40 - 50 overvintrende pelargonier inne, hjalp meg gjennom den første krisen. Men noen hageblad i tillegg fikk nervene til å vibrere. Men alt ble stukket under strikke- og hekleoppskrifter.
En uke senere, med et par plussgrader ute og lengre dager, er frøkataloger og hageblad havnet midt på kjøkkenbordet. Pcen sin historikk viser tydelig at noe er endret der også. Katalogene er fulle av notater og "haker". Jeg har til og med begynt å se på nytt drivhus (og det er ikke bare jeg som gjør).
Nå sprekker jeg! Helt sikkert!
For nå er det eneste jeg klarer å tenke på; - ikke bare hva jeg har lyst til, men mer hva jeg må la være  - i første omgang.
Jeg innser det! I kveld kommer jeg til å bestille. Jeg orker ikke dette presset lenger. Om alt blir sådd, om de stakkars frøene overlever min håndtering - de bekymringene får komme senere.

Under snøen.

Sånn så det nye hageområdet vårt ut i september/oktober.
Det var den lille andedammen jeg ønsket meg.
Den som ble til et helt hageprosjekt for "han far sjøl".
Nå er det slik med han, at så lenge det er grovarbeid som flytting av jord (denne gangen blei det med gravemaskin) og muring og slikt, da er han ivrig.
Den dagen det er hage med ugress og planter som skal ha omsorg, da er han forduftet.
Derfor må dette bli en hage som ikke krever all verden utover sommeren.
Vi har jo nok som det er.
Nå satt jeg egentlig og tittet i frøkataloger og tenkte sommerblomster.
Men så kom jeg på det som lå der bortenfor bakhagen og drivhuset, under snøen.
På bildet viser bare halve området. Og dette er slett ikke en plass for sommerblomster eller pelargonier. Kanskje bør jeg la  frøkatalogene være i fred, og heller tenke på selve utformingen av "nye" hagen.
For et dilemma! Det beste er nok at snøen blir liggende en stund til. 
Dette trenger jeg tid på. Jeg må teeeenkeeeeeeee.

GODT NYTT ÅR!

Til alle dere som har inspirert meg med sin
hageglede, kunnskap og gode kommentarer :
Takk for et flott bloggår i 2009.
Ønsker dere alle et kommende godt 2010 fullt av nye hagegleder.

I den store hagen

Julaften er alltid en dag med mye god mat, kaker og desserter. Og i tillegg en del snop. Hva kan vel da være bedre enn å bruke 1. juledag til en tur i skogen. Men med så mye snø som det var i år, så kom vi oss ikke så langt uten ski. Ikke hadde vi truger heller. Etter en halv time ga vi opp og fant oss en fin plass i begynnelsen av en slette, under noen litt forvokste grantre. Ved hadde vi med oss. Og ganske fort hadde vi et deilig bål hvor vi etter en stund fikk grillet pølser. Til dessert ble det noen julekjeks og hjemmelaget karameller. Herlig!  Etter et par timer var vi tilbake i en varm stue, og hadde ikke andre behov enn hverandres selskap.

Hvit Jul i hagen.

Så deilig å være i hagen igjen!  Og når bestemor har fri fra jobben, så har hun tid til å lage snømann sammen med Kristian og Anne Kristin. Det blei nok ikke noen mann denne gangen, men en koselig snøkone.

Og så kom den!

Hvor er hagen blitt av? Under et veldig tungt skydekke er verden blitt nesten hvit.
Dette synet møtte meg da jeg åpnet hoveddøra i dag.
"Oiiiiiii", sa jeg
"Åååååååå", sa jeg
"Så nydelig .....", sa jeg
Men han som hadde en traktor som hadde sagt stopp, sa heilt andre ting.
Heldigvis ordnet alt seg til det beste.
Og jeg er helt sikker på at hagen har godt av dennen deilige dyna.
Krysser armer, bein, fingre og tær for at det i alle fall varer til over Jul.
Og kanskje får vi litt sol også.
Det ser lovende ut.
Bare et par bekymringer har jeg;
Hvordan har dyrene i skogen det?
Og hvordan blir det å kjøre på dette føret.
De tre milene til jobb i morgen.
- og de tre tilbake, - og opp de bratte bakkene hjem?
"Kommer tid, kommer råd" heter det jo.
Og jeg får fylle bilen opp med bøker
og varer før jeg prøver meg.

GOD JUL!

Desemberhage ute.

Sånn ved første øyekast er vinterhagen grå og trist. Minnene fra sommeren og høsten sitter fast på netthinna, og det er vanskelig å gi slipp på dem. Men når vi er kommet til desember, og tar turen ut i hagen for å planlegge neste sesong litt, ja da er den ikke så grå og kjedelig likevel.
Vintersola, som bare er fremme noen timer, lager et varmt lys over nakne greiner og bladrester. Og så; - mot vedskjulveggen tre røde roser. Og Karriurten står der stolt og frisk. Og mispelen er dryssende full av røde bær! Litt bortenfor har de vintergrønne buskene fått isroser strødd over seg.
Det er jo så vakkert at jeg nesten mister pusten.

Desemberhage inne

Endelig, etter over en måned med nett-problem, kan jeg blogge igjen. Det har så absolutt vært noe som manglet i hverdagen, og jeg har ikke kunnet ta i mot hverken "awarder" eller besøkt andre sine blogger.
Det har tatt for lang tid, noe min tålmodighet ikke har taklet.
Heldigvis for rikelig med andre hobbyer.
Og ingen ting er så gale at det ikke er godt for noe!
Jeg har ikke kunnet beklage meg over alle Pelargonier (store og små), som skal ha stell hver eneste uke!
Det var nesten 50 på stua da vinteren kom. Nå er de minket med et par avleggere som ikke hadde rukket å omstille seg. Men likevel -. Det er et hersjens arbeid jeg har ordnet meg med. Men hvor skulle jeg ellers satt dem? Har absolutt ikke plass andre steder.

Et par lørdager har jeg vært nære på å gi opp hele prosjektet, men nå snur jo sola om noen dager, og da ..........

Hage inne

I kveld har jeg vatnet og stelt halvparten av alle mine Pelargonier. Jeg har omtrent 45 store og små på stua.
Det er litt av et arbeid å ta alle på en gang, og det blir som oftest gjort lørdagene.
Men ikke alltid går alt etter planen, så i dag måtte jeg i gang.
Og så måtte jeg ta bilde av mitt kjære Oliventre.
Jeg fikk det av min greske svigerinne i fjor sommer,
og det var ganske lite.
Veldig spent var jeg på om det ville overleve vinteren inne, men det gikk veldig fint.
Nå er det klart for en ny innevinter, og jeg håper det går bra.

Når det blir vår..........

Det er en stund siden jeg var inne på hagebloggen min. Men det ikke slutt på hagelivet for det. Hagen får sitt, men ABC i ord og bilder, handarbeid og huslige sysler får så mye mer.
Det er kommet endel "svarte flekker" i blomsterbedene. Alt er ikke lenger dekket av overgrodde planter eller høstløv.
Dette er "vårflekker". Her er de gjemt de løkene og knollene som skal (forhåpentligvis) komme opp og "overraske" meg om noen måneder.
Og nå er tida kommet for å se seg om i hagen for å tenke småprosjekter for neste år. Noe av det første jeg skal gjøre, er å få lagt mer jord under buskene langs garasje-veggen. Og i stede for mose på berget ved siden av den gamle ovnen, skal jeg plante litt. Her er det jo bare ettermiddags-sol og en typisk moseplass, så jeg må tenke. I år har plassen vært delvis skjult bak krukker med avleggere.
Jeg kjenner at jeg gleder meg til våren allerede nå.

Inspeksjon i hagen

En runde i hagen med kamera forteller sin egen historie om årstiden vi er inne i.

Enda er det det noen av plantene som prøver seg med blomster, og enda er ikke alle løker og knoller kommet i jorda.
Noen har tatt farvel med et skikkelig kræsj, godt hjulpet av noen kraftige vindkast som varsler at høststormene ikke er langt unna.

Agurker, paprika, tomater og druer er høstet

Nå er det blitt så kaldt om nettene, at det meste av det som har vokst i drivhuset er blitt høstet.
Og i morgen tar vi opp Georginene. Pelargonier er forlengst kommet i hus, og lever et lunt liv på stuen. Der blomstrer de enda, og gir meg litt sommerfornemmelse.
Kanskje rekker jeg å få satt ned noen løker også i morgen.
Jeg tror ellers at jeg skal ha en rolig og avslappet dag. For en gangs skyld er alle "ungene" i nærheten med unntak av Solgunn i Malawi. Og da hjelper alle til, så vi får en fin dag sammen.
Det gleder jeg meg til.

Nå kan vi ikke overse det lenger

Høsten er over oss for fullt.
Bare 3 dager har vært uten regn i September.
Og når sant skal sies, så har det vært regn i slike mengder som vi knapt kan minnes.
Det er godt vi kan trekke inn i hus, fyre i ovenen og ta fram håndarbeidet.
Så håper jeg på noen fine dager i oktober for det hagearbeidet
som står igjen før vinteren.

Mer om Bjørnebær

Her i området hvor vi bor vokser Bjørnebær vilt. I utkanten av beiter og langs skogsveger dukker det stadig opp nye busker. Vi klager på "klungeren" når den griper seg fast til klær ellers i året, men fryder oss når høsten kommer med svarte bær. Sjelden har vi sett så mye av dem som i år. Og det tross uendelige mengder med regn.
Som skrevet før så er mye bær fortært sammen med is eller vaniljesaus. Men det er nå nok av dem i fryseren.
Hvis nå regnet skulle stoppe og vi fikk plukket mer, så kanskje vi kan legge vin også.
Da trenger jeg oppskrifter.
Noen bær (1 l) er lagt på sprit for å teste ut likør. Her skal de ligge i 4 uker før bærene siles fra og sukker og mer sprit tilsettes. Så skal det gå 6 måneder før likøren smakes.
Jeg lurer på om jeg skal prøve å hermetisere noen bær. Har noen andre prøvd det? Det må da kunne bli et spennende eksperiment.