søndag 31. januar 2010

Når det ene drar det andre med seg

Det lille drivhuset vårt arvet vi etter svigermor
da hun ikke lenger klarte å gjøre seg nytte og glede av det.
Og snart er det 20 år siden.
Det har vært til stor fryd og en del frustrasjon.
Frustrasjonen ligger i at det har vært altfor lite.
Vi har jo lyst til å bruke det til mer enn noen tomat- og agurkplanter.
Nå er det også to druestokker (enda unge) her inne, og jeg har fått plass til både basilikum, persille, paprika og litt annet. 
Men vi er skjønt enig i at det er for lite.
Og så kommer januar igjen! Med en ubeskrivelig trang til å så frø av alle slag. Og kjøkkenet flyter, vinduskarmer over hele huset blir overlesset med krukker og kar. Og ideene flagrer.
Midt oppe i alt dette er det en bruker av biblioteket som bestiller boken "Drivhusdrømme" av Claus Dalby. Og jeg må bare titte litt. Låneren skjønner at jeg er solgt, og er så generøs at hun ber meg låne boka noen dager (hun har likevel ikke tid å lese denne helgen), så tar jeg den med hjem. Det har jeg gjort, og nå er jeg ikke "nedpå" i det hele tatt.
Hva med å sette opp et nytt drivhus i overgangen mellom Bakhagen og det nye hageområdet? Hvor, hvordan, hvor stort, hvor dyrt, hvilken stil osv.
Nå tar jeg av igjen!

torsdag 28. januar 2010

Meksikansk ovn i hagen

Et ønske jeg hadde lenge (en hel hagesesong) var en slik meksikansk ovn.
Gang på gang hadde jeg sagt til min gode samarbeidspartner at en slik måtte vi ha.
Men nei, der møtte jeg ingen forståelse.
Argumenta var mange for at dette ikke var noe tess.
Den varmet sikkert ikke noe,
den veltet sikkert bare vi så på den, den var bare i vegen, den ville sprekke osv.
Så en dag jeg satt i "Busskuret" (og frøs, sendte jeg sms til en av sønnene jeg visste ville passere et hagesenter i løpet av dagen:  STOPP og KJØP ovn. 
Han så gjorde. Bilder med mobilen sendt fra hagesenteret til frossen mamma hjemme i hagen, en samtale og ovnen var min.
Angret på det kjøpet har vi aldri gjort.  Ovnen gir mer varme enn noen av peisene i hagen.
Den gir fra seg varme rundt hele, og på toppen setter vi suppepannen eller kaffikjelen.
Det skal kunne gå an å grille litt i den også, men det har vi aldri gjort.
Den er lett å flytte på, Løfter den bare ut av stativet.
Skal jeg bruke den andre steder i hagen enn der den vanligvis har sin plass, så løfter jeg den over i trillebåren og kjører den av sted.
Til vanlig har den sin plass i "Busskuret" (Jeg må vel si at dette busskuret ikke er av den sorten det kommer busser til).  Og det tar ikke lage tiden før den varmer så godt at vi døser av der inne. Selv om vi er ute midtvinters. Desverre fant jeg ikke noe bilde med snø og fyr i ovnen.  Men der hvor grillen er plassert på sommerbildet i "Busskuret", der står vanligvis ovnen. Ingen i familien ville unnvære den i dag. Den er et deilig tilskudd i hagen, og gjør at vi kan kose oss ute med en suppekopp selv midt på vinteren.

søndag 24. januar 2010

Nå forsvinner "hagen" vår litt og litt.


Stakkars hjort. Så mye snø i skogen over så lang tid gjør nok sitt til at de sulter. Epletrær har gått dukken før, men nå går busker og trær som står en meter fra inngangen også. Krypbeinveden var helt dekket av snø, men så en morgen så den slik ut.  I går gikk halve Hengeertebusken. Jeg fortviler, men er klar over at hjorten aldri ville gjøre dette mot meg hvis de hadde noe valg. Så nå ønsker jeg at snøen forsvinner. Og jeg liker å tro at hjorten gjør det samme.
Det er vel ikke så mye jeg kan gjøre for å holde dem unna hagen. Krypbeinveden vil nok klare seg, bare det står igjen noen kvister. Men hva med Hengeertebusken ?

mandag 18. januar 2010

Award


Tusen takk til Hilde med bloggen  "Hagen på Granheim" for utmerkelsen.
En blogg jeg ofte er innom.

Ettersom det hører med at den som mottar Awarden skal fortelle 7 ting om seg selv, må jeg finne noe som ikke står i profilen min.

-  Jeg er vimsete (selv om ikke så mange oppdager det)
-  Jeg leser alltid minst tre bøker på en gang.
-  Har alltid minst tre håndarbeid på gang samtidig.
-  Trives veldig godt sammen med barn, og ser barnetv så ofte jeg kan.
-  Jeg har lett for å le, og er sjelden lei.
-  Synest nettbutikker er noe av det beste som er oppfunnet.
-  Ønsker meg en verden uten grenser.

Og nå skal jeg sende Awarden og utfordringen videre. Da håper jeg at Mari med bloggen "Bakkane" tar imot.

søndag 17. januar 2010

Sokrates, et oliventre og minner fra Olympos og Dion.

Det blei jeg sittende å tenke på. I stede for å fortsette med det jeg var begynt på;  å stelle litt med stueplantene nå når all julepynten er ryddet vekk.
Her er noen avleggere som ikke har fått noe særlig omsorg siden lenge før jul.
Og noen har strukket seg ekstra mye etter lys, og ser ut som lianer i jungelen.
Jeg tar en liten pause, og blir sittende å se på Sokrates.
En liten statue i et stuevindu.
Han står med ryggen mot utsikten. Ser innover og mot meg.
Statuen kjøpte jeg i en liten landsby ved foten av Olympos for over ti år siden.
Olympos er Hellas høyeste fjell. Hele 2917 m o h rager det.
Dette er de greske guders fjell.
At jeg kjøper "Sokrates" akkurat her er en tilfeldighet.
Vi skulle bare ha oss litt mat en kveld. Havnet her, og der stod han. Sokrates i helfigur. Ikke alene, men sammen med mange andre "Sokrateser",  i alle størrelser.
Men jeg så denne. - Bare denne. Jeg hadde ikke noe valg. Han var min der og da. Enda jeg hadde en byste av min helt fra før.
Sokrates: Filosof som levde i Hellas fra ca. 470 fkr. til 399 fkr. Han regnes som grunnleggeren av den humanistiske filosofi. Han "dyrket" dialogen. Kunnskap gjennom dialog. Han er "min" filosof.
Og så sitter jeg der da. Ser han stå der i vinduet og titter over oliventreet mitt. Så langt har dette overlevd sin andre vinter i stua. Og jeg lar tankene dra fra Sokrates og landsbyen ved Olympos, til amfiteateret i den gamle byen Dion, til dikteren Evripides og en av hans tragedier "Fønikiske kvinner".
Jeg kunne blitt sittende der i mange timer og tenke på filosofer, tragedier, guder og grekere og gode minner. Men det er nok for denne gang. Sokrates blir stående der i vinduet han. Og snart tar han meg igjen en tur tilbake til landet der antikken er en del av hverdagen i 2010.

torsdag 14. januar 2010

Nå sprekker jeg snart!


Nå klarer jeg ikke å holde meg lenger!  Jeg er fullstendig satt ut. Frøkatalogene er i hus. Det vil si de har vært det en stund, og den siste uken har vært helt forferdelig.
Da den første katalogen kom klarte jeg på en måte å koble ut.  En frøkatalog, en meter snø og 10 minusgrader ute og 40 - 50 overvintrende pelargonier inne, hjalp meg gjennom den første krisen. Men noen hageblad i tillegg fikk nervene til å vibrere. Men alt ble stukket under strikke- og hekleoppskrifter.
En uke senere, med et par plussgrader ute og lengre dager, er frøkataloger og hageblad havnet midt på kjøkkenbordet. Pcen sin historikk viser tydelig at noe er endret der også. Katalogene er fulle av notater og "haker". Jeg har til og med begynt å se på nytt drivhus (og det er ikke bare jeg som gjør).
Nå sprekker jeg! Helt sikkert!
For nå er det eneste jeg klarer å tenke på; - ikke bare hva jeg har lyst til, men mer hva jeg må la være  - i første omgang.
Jeg innser det! I kveld kommer jeg til å bestille. Jeg orker ikke dette presset lenger. Om alt blir sådd, om de stakkars frøene overlever min håndtering - de bekymringene får komme senere.

tirsdag 5. januar 2010

Under snøen.

Sånn så det nye hageområdet vårt ut i september/oktober.
Det var den lille andedammen jeg ønsket meg.
Den som ble til et helt hageprosjekt for "han far sjøl".
Nå er det slik med han, at så lenge det er grovarbeid som flytting av jord (denne gangen blei det med gravemaskin) og muring og slikt, da er han ivrig.
Den dagen det er hage med ugress og planter som skal ha omsorg, da er han forduftet.
Derfor må dette bli en hage som ikke krever all verden utover sommeren.
Vi har jo nok som det er.
Nå satt jeg egentlig og tittet i frøkataloger og tenkte sommerblomster.
Men så kom jeg på det som lå der bortenfor bakhagen og drivhuset, under snøen.
På bildet viser bare halve området. Og dette er slett ikke en plass for sommerblomster eller pelargonier. Kanskje bør jeg la  frøkatalogene være i fred, og heller tenke på selve utformingen av "nye" hagen.
For et dilemma! Det beste er nok at snøen blir liggende en stund til. 
Dette trenger jeg tid på. Jeg må teeeenkeeeeeeee.