Fristelser og hva jeg bør unngå.

Dagen i dag kan gi meg en ekstra utfordring. Tre dager i uker har jeg en fristelse i form av et plankegjerde rett utenfor biblioteket. Det er blomsterbutikken i
butikksenteret ved siden av som har en uteplass med hagens fristelser. Heldigvis er dette ikke noen stort hagesenter, og det er ikke hver dag det kommer noe nytt der.
Det redder meg, men "håpløst" er det likevel. Jeg MÅ jo bare ta en titt over gjerdet når jeg går forbi! Og ser jeg noe fint, så bare MÅ jeg ha det. Uansett om det er fullt i alle blomsterbed. Av og til klarer jeg å la være å sakne farten, bare fortsette forbi som om ingenting er sett. Men i øyekroken ser jeg. Et eller annet som ikke er som i går, en eller annen farge, og så må jeg bare se likevel.
Av og til klarer jeg å overbevise meg selv om at den der kan jeg klare meg uten. Men så ligger tanken der og trykker på i flere timer etterpå. Til slutt er det ikke annet å gjøre enn å ta turen innom likevel.
Men dagen i dag i dag (med et nødvendig ærende til byen), blir dagen med den rent umenneskelige utfordringen. For samme hvilken veg jeg tar til byen, så må jeg forbi minst et hagesenter. Forbi! Nei det kan jeg bare glemme. Bilen svinger nok innom helt av seg selv. Og faren er at jeg kommer hjem med arbeid for minst en uke framover. Dvs for hele sommeren og høsten også. Godt at ikke alle krukkene er fulle enda. Og så er det jo noen blomsterbed som kan spas om! Eller en plass som kan tåle en ampel eller ei krukke til.

Vår, hage, prosjekt og ødelagte negler.

Så fantastisk våren er! Og så flott det er å være to med samme interessen, men med forskjellige egenskaper. Nå tenker jeg på min mann og meg selv. Han er kjempeflink til de tunge tingene, som å spa om blomsterbed, felle trær, mure murer og sånn. Mens jeg planter småplanter, luker ugress, samler avleggere, sår og høster. Det er ingen problem med arbeidsfordelingen her hos oss på det området. Nei, problema oppstår når vi planlegger nye ting i hagen. Da snakker vi ut i fra vår forståelse av tingene; Vidar ser stort på det, og jeg ser detaljer. Vi finner jo ut av det etter hvert, men en stund er vi på hver vår "planet". Det kan skape problemer.
I fjor blei vi ferdig med det største hageprosjektet vi har hatt på mange år. Og vi har fått en deilig plass hvor vi kan legge nye planer, diskutere, og nyte det vi har fått til.


Årets første prosjekt var bærhagen. Den ble redusert fra 20 bærtrær til 2. Så skulle jorda bearbeides, det skulle fylles på ny jord, gjødsles og plantes på nytt. Og i stede for å fylle arealet med bærbusker, så blei det "bærhekk" og plen for diverse aktiviteter. Dvs: Vi er ikke helt ferdig enda. Dvs; Vidar er ikke helt ferdig enda. For som vanlig, så ble det mest hans prosjekt. Det eneste jeg kunne bidra med, var litt raking og rydding og plassering av buskene.
Likevel har jeg klart å ødelegge alle neglene mine. Jeg har gravd, klippet og delt på røtter, plantet i potter og luket ugress. Skvalderkål, løvetann og annet uønsket grønt i hagen gir ikke lange negler. Ikke når halve gleden er å kjenne på jorda og plantene. Så fram til oktober får glassene med neglelakk stå i fred.

Om å blogge.

Det trodde jeg skulle være en grei sak! Men det viste det seg ikke å være. For hva og for hvem blogger man for? Og hvor blir tiden av? Jeg elsker jo pcen(e) min(e), og alt de kan hjelpe meg med. Men samtidig prøver jeg å redusere tida foran skjermen mest mulig. Og skal jeg blogge, så må jeg jo sitte der enda mer! Valget blir ikke lett.
Nå har jeg likevel bestemt meg for å prøve nok en gang. Og så skal jeg teste den ut på noen i familien, og kanskje noen andre også. Til nå har ingen fått vite om den. Til nå har dette vært en "hemmelig" blogg. Til nå har innholdet vært svært så tynt også.
Vel! Nå får tiden vise.