Fristelser og hva jeg bør unngå.

Dagen i dag kan gi meg en ekstra utfordring. Tre dager i uker har jeg en fristelse i form av et plankegjerde rett utenfor biblioteket. Det er blomsterbutikken i
butikksenteret ved siden av som har en uteplass med hagens fristelser. Heldigvis er dette ikke noen stort hagesenter, og det er ikke hver dag det kommer noe nytt der.
Det redder meg, men "håpløst" er det likevel. Jeg MÅ jo bare ta en titt over gjerdet når jeg går forbi! Og ser jeg noe fint, så bare MÅ jeg ha det. Uansett om det er fullt i alle blomsterbed. Av og til klarer jeg å la være å sakne farten, bare fortsette forbi som om ingenting er sett. Men i øyekroken ser jeg. Et eller annet som ikke er som i går, en eller annen farge, og så må jeg bare se likevel.
Av og til klarer jeg å overbevise meg selv om at den der kan jeg klare meg uten. Men så ligger tanken der og trykker på i flere timer etterpå. Til slutt er det ikke annet å gjøre enn å ta turen innom likevel.
Men dagen i dag i dag (med et nødvendig ærende til byen), blir dagen med den rent umenneskelige utfordringen. For samme hvilken veg jeg tar til byen, så må jeg forbi minst et hagesenter. Forbi! Nei det kan jeg bare glemme. Bilen svinger nok innom helt av seg selv. Og faren er at jeg kommer hjem med arbeid for minst en uke framover. Dvs for hele sommeren og høsten også. Godt at ikke alle krukkene er fulle enda. Og så er det jo noen blomsterbed som kan spas om! Eller en plass som kan tåle en ampel eller ei krukke til.