Jeg har nå hatt moskusender snart et år. Og det har stort sett vært til glede. De blei kjøpte fem ca. 2 måneder gamle, men da var det jo umulig for oss nybegynnere å se forskjell på ho og han. Alt gikk veldig fint med endene, og selv om vi hadde innhegning til dem, så fikk de gå som de ville rundt på tomta. Mat fikk de inne hos seg selv, så når det nærmet seg kveld gikk de inn. Men en dag var to forsvunnet. Vi lette over alt, men borte var de. Ikke var det spor etter rev, hauk eller ørn heller, så jeg håper de lever lykkelige en eller annen plass nær de to vannene vi har i området.
Så var det å se seg om etter nye. Nå trodde jeg at det var tre ender igjen, og fant ut at nå måtte det bli en andrikk og to hoer. Så tenkt, så gjort.
Vel på plass med de nye oppdaget jeg (litt seint) at to av de gamle ikke var hoer, men ordentlige tøffe andrikker. Løsningen på det problemet blei slakting. Så mange hanner sammen går ikke, og nå var gode råd dyre. Det endte med at jeg kjøpte fem nesten voksne hoer. Og i går var endelig flokken slik jeg vil ha den. - Tror jeg!
To hanner fra to forskjellige selgere (langt fra hverandre) og til sammen syv ender fra to forskjellige flokker. Andrikkene går bra sammen, og med så mange damer skulle det vel være nok til begge.
Nå skal de få gå seg til i innhegningen sin en uke eller to før de får komme ut på friland. Jeg skal bruke litt tid på å mate og prate med dem, så alle forstår hvem som er matmor.
De har en fin dam og bade i, men for at den skal beholde vannet i tørkeperioder, må jeg få lagt ned en duk, slik at den ikke tørker ut. Jeg skal også plante litt mer i innhegningen slik at de får fine plasser å kose seg på. Huset deres får stort sett stå ubrukt, de liker seg best i de tørre skråningen når de hviler, eller i bekken og rundt dammen ellers.
Den ene anda er begynt å legge egg, og det er spennende å se hvordan fortsettelsen blir. Så langt har både jeg, husbond, barn og barnebarn stor glede av de koselige, sosiale endene. Og i dag skinner sola for første gang på lenge. Bare lykke!