Dagene går...

og vi har holdt på å regne bort. Nå tåler jeg ganske mye regn egentlig, og det skal mye til før mismotet tar meg. Men nå sliter jeg. Og pussig nok kom dette mismotet først i dag. Med morgensolen!
Ja, for det var virkelig sol! Nesten en hel halvtime!
Hva gjør en lettere deprimert hageelsker da?
Jeg stormet i hvert fall ut. - I nattøyet (vi har ikke "synlige" naboer), uten sko, med kamera, og i full ekstase.

Et kvarter etter er jeg inne igjen. For ute i fjorden kommer neste regnbyge. Bildene jeg har rukket å ta, legger jeg inn på pcen. Men skrekk og gru! Her er ikke mye som kan brukes. Alt bærer merke av den tidligere ekstasen. Tydligvis en skjelvende ekstase.
Dessuten har jeg, i gleden over solstrålene, glemt at jeg ikke er noe særlig flink til å ta bilder i full sol.
Og nå sitter jeg her da! Prøver å finne noen andre "solstråler" som kan jage mismotet vekk. Jeg har da mer enn nok å gjøre; - ute med opprydding etter regn, vind og tordenvær i gårkveld, - og inne med oppussing av stue.
Jeg har dessuten en skolejobb å gjøre: På hjemmesiden til skolen har bilder "forsvunnet", skoleruta har forskjøvet seg i forhold til datoer og annet, ansatte er ikke kommet med osv. Elendigheten vil ingen ende ta. Jeg tror ikke det er min dag i dag!!!