Skvalderkål og moskusender

Det er stort sett det jeg holder på med om dagen i hagen. Tiden er der for å rense blomsterbed, og da er det stort sett skvalderkål det handler om. Vi har jo så altfor mange bed, men ingen å unnvære, så det er bare å nytte på inn i mellom regn- og haggelbyger. Og nå nærmer det seg fullmåne og da er det mye lettere å få opp røttene på ugresset også. Men jeg skal være ærlig å si at dette ikke er nok kjekt arbeid når fingrene fryser.
Det rare er at plantene vokser uansett. Jeg har høstet rabarbra tre ganger allerede, og jeg har samlet inn solbærblad, salvie, sitronmelisse og gressløk. Urter til vinterens teblanding må jeg ta nå når de er nye og full av smak. Jeg kniper toppene av solbærgreinene og tørker bladene ved 40 grader i ovnen.
Det samme med de andre urtene, men det er ikke så mye av dem enda, så jeg plukker utover våren.

I andegården er det stort sett fred og fordraglighet. Litt krangling inn i mellom ser jeg, men det er helst de to hannene som ikke kan bli enig om hvem som er den tøffeste. Jeg har fått på plass en del planter og noen røtter, men jeg er ikke helt fornøyd enda. Det blir lettere å se når plantene tar seg, og hostaen kommer litt lenger. Nå er det bare noen spirer som stikker opp av bakken.
Det blir mye egg for tida. Ca. fem for dag i tillegg til at ei av hoene har lagt seg til å ruge på 19 egg.
Om hun får det til, blir det nok en del andunger i begynnelsen av juni. Det blir spennende, men hva jeg skal gjøre med dem blir et problem.
Det er veldig koselig og avslappende å ta med seg kaffikoppen bort til endene. Å sitte der, enten inne hos dem eller utenfor på en benk, og følge med på samspillet mellom dem er et pluss i dagen.
De får også noen timer hvor de fritt kan vandre rundt om i hagen. Da spiser de litt planter og småkryp de finner, men kommer når jeg kaller på dem.

Det gjør også hanefar og de to konene hans. De har hønsegården for seg selv, og ser ut til å trives. Begge hønene legger egg, og hanefar er veldig kry av dem. Alle er av rasen Wyandotte.
Disse ukene med Korona har det vært ekstra kjekt å ha dyra å passe på. Når vi ikke får omgås så mye familie og venner, da er det fint å kunne snakke med fuglene. Jeg forstår ikke hva de sier, men det er ikke så farlig heller, det høres kjekt og vennlig ut.
Både fuglene og jeg venter nå på mer varme, da vil vi trives enda bedre.