På jakt etter hagegleder.

Som om det skulle være nødvendig! Men for de fleste av oss er det vel slik inn i mellom, at vi fordyper oss i problem mer enn i mulighetene.
Jeg regner med at det er skadene etter vinteren og en våt sommer jeg har sett meg blind på. Men nå flytter jeg fokus over på gledene. Og de er mange. Nå vet jeg plutselig ikke hvor jeg skal begynne. Det er så mye som gjør meg glad.

Ta for eksempel oliventreet mitt.
Jeg fikk det i gave av min greske svigerinne for 3 år siden. Da var det 20 cm høgt. De to første vintrene fikk det stå inne på stua. Men i år holdt det til i det nye drivhuset.
Der overlevde det en frostnatt med -10 grader (mesteparten av pellisene mine døde den natten), og en del andre uheldige situasjoner. I midten av juni satte jeg det ut i hagen. Her har det overlevd tross at det gikk i bakken to ganger i "sommerstormene", og så mye kaldt regn at det meste har gitt tapt.
Og likevel bærer det frukt i år. Da jeg fikk melding fra Hellas om at olivehøsten kom til å bli av den beste på mange år, sendte jeg melding tilbake: "Her også!"
I løpet av sommeren må treet ompottes igjen, og i vinter våger jeg ikke annet enn å la det stå inne i huset. Der er det i alle fall ikke minusgrader uansett.