Nå har han sagt STOPP!

Og da mener han at nok er nok av "plantestyr" inne.
105 planter på stua, rekke på rekke med spirer
og forvokste agurk- og tomatplanter på kjøkkenet,
og i alle vinduskarmer ellers i huset.
Så nå har vi likevel tatt i bruk det gamle drivhuset.
Og selv om vi "fyrer for kråkene" når vi har på varme,
så får det gå som det går.
Jeg får bruke noe av denne herlige dagen til å bære ut det
som jeg tror kan klare seg der ute. Resten må jeg i hvert fall få vekk fra kjøkkenet.

Og så er det resten av Georginene som må i jord. Forkultur i litt dype potter er helt nødvendig for å få flotte planter i sommer.

Til slutt denne deilige soldagen; en liten hilsen fra vårhagen. Snøklokker.

Påske i hagen

Å gå en runde i hagen på jakt etter "solstråler" er fint nå når det har sluttet å regne. Og når sola til og med tar seg en titt innom, da er det herlig. Ønsker mange deilige glimt av vår for alle hagebloggere denne Påska.

Vinteren slipper ikke taket......

og nå snør det igjen.
Men det legger seg ikke, og jeg vet at om et par dager er det bedre igjen.
Siden det snart er April så vet vi jo at været er skiftende.
Sol og regn og gjerne snø på en og samme dag,
men i lavlandet er det uansett vår.
Inne blomstrer det  i gull og gult, litt rosa og blått.
Og snart står pellisene i blomst også.
Til nå er det bare en plante som har åpnet blomsterklasene sine,
men mange står med knopper.
Vi har mye å glede oss til både ute og inne.

Endelig tid til litt hagearbeid

I dag har jeg kost meg med litt pynting både ute og inne. Endelig har jeg tillatt meg selv å bruke gult.
Prøver å spare fargen så lenge som mulig fram mot Påske, men nå er det jo det straks.
Litt pynt inne er det også blitt.
Særlig med planter og avskårne blomster.
Fristelsen blei for stor hos blomsterhandleren.
Jeg tok helt av! Klarte rett og slett ikke stoppe.
Det er akkurat som når man går inn i en garnbutikk.
Like håpløst, og like dyrt. Men herlig!

Hagen ser akkurat så rotete ut som den skal etter at snøen har smeltet.  Men jeg måtte jo begynne en plass, og tok hagesaksa for å klippe vekk det meste av den ødelagte Kryp-beinveden. Den var blitt uhyggelig stor og ruvende, så jeg lurer på om ikke hjorten har gjort oss en tjeneste.
Litt annet blei klippet vekk også, og rusk fjernet. Og da så jeg alt som har tenkt seg opp av jorden i dagene framover.
Jeg har selvfølgelig glemt hva jeg satte ned av nye løker. Så dette blir spennende.

Utrolig hvor fort dagene flyr

Den ene dagen ligger snøen som et lokk over hagen,.
Vi stønner og bærer oss, og lurer på hvor våren blir av.
Og så plutselig er det bare noen snøflekker igjen her og der, og en etterlengtet hage dukker opp.
Men hvor er alle snøklokker, krokuser og påskeliljer jeg ventet å se?
Jeg ser ikke mye til dem!
Derimot ser jeg brukne greiner på rosetre, einer og rododendron og mye annet.
En knust krukke jeg glemte å ta inn før vinteren,
lyktene som skulle lyse opp rundt juletider,
men som snødde ned før vi våknet 19..desember.
Lurer på om noen av dem virker enda?

Men når jeg ser etter, så er jo Timian like grønn som i sommer,
og plantene på berget har ikke tatt skade av snøen!
Inne er det kommet nye skudd på oliventreet mitt.
Jeg jubler.

Og i morgen er det torsdag, og jeg kan gå i blomsterbutikken etter snopet mitt.
Forrige torsdag ble det liljer. Men nå er det tid for gult. Tror jeg.

Ingen tvil! Vår i sikte!

Det har sikker alle dere andre også merket på en eller annen måte.
Selv om det snør, og det går seint hvis vi skal måle det i minkende snømengde.
Men i vinduskarmene mine kommer Pelargonium med knopper.
Knopper som jeg må fjerne om  plantene virkelig skal bli fine.
Men pellis-blomster er jo kjempefine avskåret sammen med for eksempel nelliker.
Så jeg lar dem få åpne seg før jeg kniper.
Og de havner ikke i komposten!
Jeg vet ikke hvor flinke dere andre er til å passe på at stiklingene får navn,
men jeg er i hvert fall helt håpløs.
Enda har ikke jeg funnet den ideelle måten å holde orden på.
Mine hjemmelagde skilt forsvinner nemlig.
Ikke bokstavlig, men plutselig ligger de på bordet der jeg skiftet jord,
eller det er kommet to i en,
eller jeg trekker meg selv i tvil og finner ut at "noe" er feil,
og da blir det i alle fall feil.

Her er tre som må få nye skilt. To er duftpelargonia og den i midten heter noe med Apricot - tror jeg.
Kanskje heter den ene Lady Grey og den andre Rober's Lemon Rose. Kanskje.

Torsdager er snopedager

Torsdager er langdag på biblioteket,
og på torsdager er alltid blomsterbutikken "rett over" full av friske, nye planter og avskårne blomster.
Jeg innså fort, da jeg begynte i denne jobben,
at fristelsene kom til å ødelegge min økonomi om jeg ikke tok kontroll.
Og kontroll tok jeg ved å velge torsdager som snopedag i blomsterbutikken.
Noen ganger blir det avskårne blomster, og av og til planter.
Jeg overlater det til øyeblikket.
I lunsjpausen går jeg inn og lar inntrykkene synke inn.
Og så blir det handel etter innfallsmetoden.
Ikke tenker jeg interiør, ikke hva "snopet" skal oppbevares i,
ikke farger, ikke noe annet enn øyeblikkets innfall.
Begynnelsen av Februar var det tulipanene som dominerte.
Så fikk jeg et innfall med nelliker,
og forrige uke var det en rosa Ildtopp som tok pusten fra meg.
Denne uken blei det Afrikalilje (Ornithogalum Dubium)
Det kjekke med denne innfallsmetoden, er at jeg trenger litt tid til å finne den rette plassen for innkjøpet.
Jeg kan skifte vaser og potter og plassering opptil flere ganger,
bare for å la herligheten komme helt til sin rett.
I går kom jeg for sent hjem til å begynne på denne operasjonen.
Og i dag må jeg komme i gang med kontorarbeidet mitt,
og noen timer utendørs i et litt (mindre vinterlig) vårlig vær.
Men så har jeg jo ettermiddag og kveld,
og i tillegg en lang lørdag foran meg.
I morgen skal jeg forresten stelle fint med alle pellisene mine,
og skifte jord på morplantene.
Så mye å glede seg til!! !  Det lover godt for helgen.

Dyre- og fugleliv på terrassen

En liten Mars-hilsen fra terrassen.

Det er da noen som nyter stunder med sol.

Det vil nok ta tid

For et nydelig vær vi har i dag.
Fortsatt kaldt, men med strålende sol.
Jeg har funnet ut at jeg skal måke litt i steinhagen,
og ordne meg en liten plass hvor jeg kan sitte å vente på våren.
Det er lettere sagt en gjort, men jeg kommer meg et lite stykke inn i hagen.
Jeg finner meg også en stol å sitte på mens jeg lytter til fuglene.
Det er mest meiser jeg hører, og noen svarttroster.
Når jeg sitter der, innser jeg at det kan ta litt tid før jeg vil se planter og jord i alt det hvite.
Vanligvis er det jo mars som er den verste snømåneden her.

Men i vinduskarmen har Pelargonia begynt å sette blomster.
Og jeg bør nok knipe dem av så plantene kan bruke energien sin på å bli tett og kraftig før de setter blomster.
Det er bare så fristende og se blomstene; farge og fasong.
Det er de rosa som kommer først.
Det slår aldri feil.
Min gamle påskekaktus har også kommet med blomster.
Men den blomstrer minst tre ganger i året, så det er ikke overraskend.

Tulipaner med løfte om vår

En bloggvandring hos de "hagegale" en søndags morgen viser at vi er mange som ikke bare tenker på den kommende våren ute. Men også nyter den vi kjøper hos blomsterhandleren.
Eller får av våre kjære.
Det blei en del tulipan- og rosebilder forrige uke etter "kindereggsøndagen".
Og de er flotte! Særlig tulipanen som kommer i alle farger!
Etter en tur ute i hagen i håp om å se tegn til at snøen ville smelte i sola, gikk jeg inn og tok bilder av tulipanene i stedet.
Med og uten blits, og med for forskjellige innstillinger.
Ingen av bilda gjengir helt nøyaktig det øyet ser, men det er jo ikke nødvendig heller.
På torsdag er det ny snope-dag i blomsterbutikken. Kanskje er det kommet nye farger da..
Og så blir det foto-helg igjen. Jeg er nemlig dørgende lei av å fotografere snø!

Hvor skal du gjøre av alt?

Det spørsmålet er det flere i familien som stiller meg.
For nå er det tid ikke bare for å så, men også ta stiklinger. 
Og det skal skiftes jord på plantene innomhus.
Kjøkkenbenker, vinduer og diverse bord er fulle av "plantestyr".

I morges kl. 06 stod jeg ved kjøkkenbenken å plantet om stiklinger av St. Pauli før jeg gikk på jobb..
I fjor sommer fikk jeg tigget meg til noen blad under et besøk hos tremenning Marit i Ørsta.
Tre blad er blitt til 13 små planter.
De tre bladene er nå satt ensomme tilbake i en potte sammen med noen nye i andre farger.
Jeg kan jo ikke kaste friske fine blad!

I ettermiddag priklet jeg tomat- og paprikaplanter, og sådde blomsterfrø.
Kan jo ikke glemme at det snart er vår selv om det er OL!
Det er forresten veldig kjekt å ta stiklinger av Pelargonia også.
Nå strekke de seg mot lyset.
Jeg klipper og klipper, og stikker greinene i en vase.
Denne står på kjøkkenbordets mørkeste plass, og hver gang jeg skifter vann
titter jeg på stilkene for å se om det er synlige rottråder.
Og det er alltid noen.  Da er det til med potter og jord igjen.
Herlig!

Lurer på om det ikke snart er vår, -

-og hvor ble det av katten?
Jeg kom meg fram til drivhushet, og jeg kom meg inn.
Men så var det slutt.
I min iver etter å komme meg fram til drivhusdøra, lot jeg Chitor springe løs rundt meg.
Det vil si; han sprang ikke. Han ålte seg oppå snøen.
Og jeg følte meg trygg for at han ikke kom seg noen veg.
Fuglene satt i trærne og på foringsplassene rundt meg.
Og noen kvitret så lystig at man skulle tro det var vår.
Jeg var strålende glad for å oppdage at under snøen der er vinteren i ferd med å slippe grepet.
I alle fall der det er heller og stein under.
Men så skjer det som ikke skal skje.
Chitor får øye på en fremmed katt,
og klarer å skremme den 15 - 20 m opp en furulegg nesten uten kvister.

Til slutt sitter den oppe mellom greinene i furukrona.
Der sitter den enda når mørket kommer
Jeg fortviler, og synest veldig syndt på den stakkars pusen.
Det hjelper ikke at alle mannfolkene forteller meg
at den kommer seg ned så snart det blir mørkt. Stakkars pus!
Og fy meg som har latt Chitor få leike seg i snøen.

Drivhuset skal fram i dagen.

Nå har det vært minusgrader og hardpakka snø rundt og på drivhuset i to måneder.
Men med et par plussgrader og noe oppbløtt snø, skal det gå an å få spadd seg veg inn i dag, -tror jeg.
Nå har det seg slik at inngangen til drivhuset ligger slik til at det ikke har vært mulig å få til måking med traktor.
Og dermed er dette ikke blitt prioritert.
Hvem snakker om drivhus når det er mer enn 200 meter privat veg
og et stort tun som skal måkes?
Men i dag, søndag, da skal jeg ta spaden fatt.
Etter at plussgradene dukket opp denne uka, har jeg ikke hatt en ledig stund.
Dermed har det ikke blitt tid til hverken det ene eller det andre.
Og i går var det lørdagsåpent bibliotek, så da gikk den dagen også.
Men i dag!

Bildene er ikke fra sånn som det er i dag,
Her er nok mer snø enn dette.
Men jeg skal ikke ut å ta nye bilder før jeg begynner.
Da glemmer jeg bare måkingen, og ender som fotograf i stedet.

Når det ene drar det andre med seg

Det lille drivhuset vårt arvet vi etter svigermor
da hun ikke lenger klarte å gjøre seg nytte og glede av det.
Og snart er det 20 år siden.
Det har vært til stor fryd og en del frustrasjon.
Frustrasjonen ligger i at det har vært altfor lite.
Vi har jo lyst til å bruke det til mer enn noen tomat- og agurkplanter.
Nå er det også to druestokker (enda unge) her inne, og jeg har fått plass til både basilikum, persille, paprika og litt annet. 
Men vi er skjønt enig i at det er for lite.
Og så kommer januar igjen! Med en ubeskrivelig trang til å så frø av alle slag. Og kjøkkenet flyter, vinduskarmer over hele huset blir overlesset med krukker og kar. Og ideene flagrer.
Midt oppe i alt dette er det en bruker av biblioteket som bestiller boken "Drivhusdrømme" av Claus Dalby. Og jeg må bare titte litt. Låneren skjønner at jeg er solgt, og er så generøs at hun ber meg låne boka noen dager (hun har likevel ikke tid å lese denne helgen), så tar jeg den med hjem. Det har jeg gjort, og nå er jeg ikke "nedpå" i det hele tatt.
Hva med å sette opp et nytt drivhus i overgangen mellom Bakhagen og det nye hageområdet? Hvor, hvordan, hvor stort, hvor dyrt, hvilken stil osv.
Nå tar jeg av igjen!

Meksikansk ovn i hagen

Et ønske jeg hadde lenge (en hel hagesesong) var en slik meksikansk ovn.
Gang på gang hadde jeg sagt til min gode samarbeidspartner at en slik måtte vi ha.
Men nei, der møtte jeg ingen forståelse.
Argumenta var mange for at dette ikke var noe tess.
Den varmet sikkert ikke noe,
den veltet sikkert bare vi så på den, den var bare i vegen, den ville sprekke osv.
Så en dag jeg satt i "Busskuret" (og frøs, sendte jeg sms til en av sønnene jeg visste ville passere et hagesenter i løpet av dagen:  STOPP og KJØP ovn. 
Han så gjorde. Bilder med mobilen sendt fra hagesenteret til frossen mamma hjemme i hagen, en samtale og ovnen var min.
Angret på det kjøpet har vi aldri gjort.  Ovnen gir mer varme enn noen av peisene i hagen.
Den gir fra seg varme rundt hele, og på toppen setter vi suppepannen eller kaffikjelen.
Det skal kunne gå an å grille litt i den også, men det har vi aldri gjort.
Den er lett å flytte på, Løfter den bare ut av stativet.
Skal jeg bruke den andre steder i hagen enn der den vanligvis har sin plass, så løfter jeg den over i trillebåren og kjører den av sted.
Til vanlig har den sin plass i "Busskuret" (Jeg må vel si at dette busskuret ikke er av den sorten det kommer busser til).  Og det tar ikke lage tiden før den varmer så godt at vi døser av der inne. Selv om vi er ute midtvinters. Desverre fant jeg ikke noe bilde med snø og fyr i ovnen.  Men der hvor grillen er plassert på sommerbildet i "Busskuret", der står vanligvis ovnen. Ingen i familien ville unnvære den i dag. Den er et deilig tilskudd i hagen, og gjør at vi kan kose oss ute med en suppekopp selv midt på vinteren.

Nå forsvinner "hagen" vår litt og litt.

Stakkars hjort. Så mye snø i skogen over så lang tid gjør nok sitt til at de sulter. Epletrær har gått dukken før, men nå går busker og trær som står en meter fra inngangen også. Krypbeinveden var helt dekket av snø, men så en morgen så den slik ut.  I går gikk halve Hengeertebusken. Jeg fortviler, men er klar over at hjorten aldri ville gjøre dette mot meg hvis de hadde noe valg. Så nå ønsker jeg at snøen forsvinner. Og jeg liker å tro at hjorten gjør det samme.
Det er vel ikke så mye jeg kan gjøre for å holde dem unna hagen. Krypbeinveden vil nok klare seg, bare det står igjen noen kvister. Men hva med Hengeertebusken ?

Award

Tusen takk til Hilde med bloggen  "Hagen på Granheim" for utmerkelsen.
En blogg jeg ofte er innom.

Ettersom det hører med at den som mottar Awarden skal fortelle 7 ting om seg selv, må jeg finne noe som ikke står i profilen min.

-  Jeg er vimsete (selv om ikke så mange oppdager det)
-  Jeg leser alltid minst tre bøker på en gang.
-  Har alltid minst tre håndarbeid på gang samtidig.
-  Trives veldig godt sammen med barn, og ser barnetv så ofte jeg kan.
-  Jeg har lett for å le, og er sjelden lei.
-  Synest nettbutikker er noe av det beste som er oppfunnet.
-  Ønsker meg en verden uten grenser.

Og nå skal jeg sende Awarden og utfordringen videre. Da håper jeg at Mari med bloggen "Bakkane" tar imot.

Sokrates, et oliventre og minner fra Olympos og Dion.

Det blei jeg sittende å tenke på. I stede for å fortsette med det jeg var begynt på;  å stelle litt med stueplantene nå når all julepynten er ryddet vekk.
Her er noen avleggere som ikke har fått noe særlig omsorg siden lenge før jul.
Og noen har strukket seg ekstra mye etter lys, og ser ut som lianer i jungelen.
Jeg tar en liten pause, og blir sittende å se på Sokrates.
En liten statue i et stuevindu.
Han står med ryggen mot utsikten. Ser innover og mot meg.
Statuen kjøpte jeg i en liten landsby ved foten av Olympos for over ti år siden.
Olympos er Hellas høyeste fjell. Hele 2917 m o h rager det.
Dette er de greske guders fjell.
At jeg kjøper "Sokrates" akkurat her er en tilfeldighet.
Vi skulle bare ha oss litt mat en kveld. Havnet her, og der stod han. Sokrates i helfigur. Ikke alene, men sammen med mange andre "Sokrateser",  i alle størrelser.
Men jeg så denne. - Bare denne. Jeg hadde ikke noe valg. Han var min der og da. Enda jeg hadde en byste av min helt fra før.
Sokrates: Filosof som levde i Hellas fra ca. 470 fkr. til 399 fkr. Han regnes som grunnleggeren av den humanistiske filosofi. Han "dyrket" dialogen. Kunnskap gjennom dialog. Han er "min" filosof.
Og så sitter jeg der da. Ser han stå der i vinduet og titter over oliventreet mitt. Så langt har dette overlevd sin andre vinter i stua. Og jeg lar tankene dra fra Sokrates og landsbyen ved Olympos, til amfiteateret i den gamle byen Dion, til dikteren Evripides og en av hans tragedier "Fønikiske kvinner".
Jeg kunne blitt sittende der i mange timer og tenke på filosofer, tragedier, guder og grekere og gode minner. Men det er nok for denne gang. Sokrates blir stående der i vinduet han. Og snart tar han meg igjen en tur tilbake til landet der antikken er en del av hverdagen i 2010.

Nå sprekker jeg snart!

Nå klarer jeg ikke å holde meg lenger!  Jeg er fullstendig satt ut. Frøkatalogene er i hus. Det vil si de har vært det en stund, og den siste uken har vært helt forferdelig.
Da den første katalogen kom klarte jeg på en måte å koble ut.  En frøkatalog, en meter snø og 10 minusgrader ute og 40 - 50 overvintrende pelargonier inne, hjalp meg gjennom den første krisen. Men noen hageblad i tillegg fikk nervene til å vibrere. Men alt ble stukket under strikke- og hekleoppskrifter.
En uke senere, med et par plussgrader ute og lengre dager, er frøkataloger og hageblad havnet midt på kjøkkenbordet. Pcen sin historikk viser tydelig at noe er endret der også. Katalogene er fulle av notater og "haker". Jeg har til og med begynt å se på nytt drivhus (og det er ikke bare jeg som gjør).
Nå sprekker jeg! Helt sikkert!
For nå er det eneste jeg klarer å tenke på; - ikke bare hva jeg har lyst til, men mer hva jeg må la være  - i første omgang.
Jeg innser det! I kveld kommer jeg til å bestille. Jeg orker ikke dette presset lenger. Om alt blir sådd, om de stakkars frøene overlever min håndtering - de bekymringene får komme senere.

Under snøen.

Sånn så det nye hageområdet vårt ut i september/oktober.
Det var den lille andedammen jeg ønsket meg.
Den som ble til et helt hageprosjekt for "han far sjøl".
Nå er det slik med han, at så lenge det er grovarbeid som flytting av jord (denne gangen blei det med gravemaskin) og muring og slikt, da er han ivrig.
Den dagen det er hage med ugress og planter som skal ha omsorg, da er han forduftet.
Derfor må dette bli en hage som ikke krever all verden utover sommeren.
Vi har jo nok som det er.
Nå satt jeg egentlig og tittet i frøkataloger og tenkte sommerblomster.
Men så kom jeg på det som lå der bortenfor bakhagen og drivhuset, under snøen.
På bildet viser bare halve området. Og dette er slett ikke en plass for sommerblomster eller pelargonier. Kanskje bør jeg la  frøkatalogene være i fred, og heller tenke på selve utformingen av "nye" hagen.
For et dilemma! Det beste er nok at snøen blir liggende en stund til. 
Dette trenger jeg tid på. Jeg må teeeenkeeeeeeee.