Ender i bakhagen?

Nei vi har IKKE brunsnegler! Bare vanlige, koselige snegler som gjør liten skade. Men vi har en bakhage med en naturlig plass for en vanndam, og et behov for flere dyr i hagen.
Barna våre likte å ha dyr rundt seg når de vokste opp, og de to barnebarna er ikke annerledes. Det skaper jo en egen trivsel, selv om det også lager en masse utfordringer.

Mosuksand? Kan det være sorten å begynne med?

Det er mange spørsmål som melder seg: Hva spiser de utenom snegler? Bær og hageplanter? Må de gjerdes inne her ute i skogen? Hvor stor skal dammen være? Hva med huset de skal bo i? Skal de ha tilleggsfór? Hvem vil passe dem når vi tar ferie? Og kan de være ute om vinteren også? Takler de katter?

Aurikkel

Så trofast, så tidlig, og så mangfoldig. I fjor hadde jeg druer i fokus. I år blir det Aurikler. Men de blomstrer jo så tidlig, så jeg får bli flink til å spørre etter dem når det lir utpå sommeren. Eller skal jeg gå på jakt på hagesenter? Det kan jo også være morsomt. For tiden har jeg bare to farger i hagen. Hvor de andre har tatt vegen vet jeg ikke.
Den lilla fikk jeg så langt tilbake som da vi bodde i Steinsdalen (1975 - 81). Det var nok snille Jorunn-nabo jeg fikk den av.

Jeg har også en gul. Den er Står så flott i det kalde regnet. Virker ikke som om den brys seg. Jeg må kan hende ta en avlegger eller to, for det ser ikke ut som om den har formert seg noe i år. Står den på feil plass tro?

Fugler i hagen

Nå er det snart på tide å ta i bruk hønsehuset igjen. Det har stått tomt i mange år. Først bodde Terje sine høns der, og så kom kalkunene. Men nå er det lenge siden noen har hatt sin bolig i huset bak vedskjulet.

Terje og Solgunn hatt høns i ett år. De valgte å starte med Dverg Kochin.

Nå har de (Terje og Solgunn altså) 11 nye kyllinger av rasen Mille Fleur som vokser og trives. Jeg har lovet at om det blir for mange haner, så skal de får bolig her på Skarvet.
For hva gjør man med overflødige han(n)er? De kan da ikke bare avlives!!!!
Men jeg kan godt tenke meg flere sorter også. Kan mange haner bo sammen i et lite hønsehus uten at det blir blodbad?

Geiter gjør ikke som "pappa" vil.

Uff og uff og atter uff. Samme hva Vidar gjør, samme hva Gunnar gjør, og samme hva Terje gjør, så er de to mamma-geitene på feil side av gjerdet. Og Bukken Sverre passer killingene.

Til nå er ikke de store katastrofene skjedd med planter og slikt, men den dagen det skjer; - da tror jeg det blir grillfest her.

Kan forresten norske geiter brukes til det? I Hellas bruker vi jo like mye geiter som sau på grillen. Det blir hardt uansett å avlive dem. Det er jo nyttige og morsomme dyr. Og dessuten presanger.

Roser

Som så mange andre, så elsker jeg roser. I alle farger og fasonger. Men det har ikke vært lett å få dem til å trives her i hagen vår. Det kommer nok av at vi ønsket både å beholde de majestetiske furutrærne på tomta, og samtidig ha roser. Etter 25 år måtte trærne vike plassen for den "Ny hage", og dermed kunne vi prøve roser på nytt

Det var tungt å se så store trær falle, men vi skjønte jo at ingenting annet enn vintergrønt og skyggeplanter ville trives her. Og så mosen da. Over alt, samme hva vi gjorde.

Nå er det gått 2 år, og det ser ut til at vi kan fortsette med roser der vi plantet dem etter ombyggingen av hagen. Det ser til og med ut som om vi kan plante noen fler. De gamle rosene som tross alt har overlevd, har fått en ny "vår". Og aldri har de vært så kraftige. Det eneste skåret i gleden, er at de har "rust". Jeg prøver å plukke syke blader etter hvert som de kommer, og utpå sommeren ser vi ikke mye igjen av det.

Vannposten ved Steinplassen

Vannposten er en lun plass mellom Steinplassen og vedskjulet. Her i enden av peisen blir mange av avleggerne mine plantet. Det er godt å sitte på murkanten, litt gjemt , men likevel med full oversikt over tunet. Og her får potter og krukker stå til jeg har bestemt meg for sommerens plassering. Ekstra godt er det å jobbe her når det er fyr på peisen, og kvelden siger på. Da tar jeg med meg et glass hvitvin, putter litt frisk sitronmelisse i glasset, og venter på selskap av andre i familien.
I blomsterbedet til høyre på bildet har jeg bergmynte, gressløk, lavendel og sitronmelisse. Lett tilgjengelig når jeg lager salat ute. Nå er jeg på leit etter et lite kar i marmor, keramikk eller lignende til å vaske i.

En stein

Tenkesteinen fikk navnet sitt av Kristian. Han hadde hørt mormor si opptil flere ganger at hun måtte sette seg på steinen når hun skulle tenke over ting. Det lukter alltid så godt også der. Omgitt som den er av: Storkonvall, peoner, høstfloks, timian, salvie, lavendel og roser.

Ikke alt på en gang, men sånn litt etter hvert utover sommeren og høsten.

Jeg får alltid en egen ro på denne steinen. Kanskje det er derfor tankene flyter så lett nå jeg sitter der. Rotete tanker faller på plass, og de ikke altfor store problemene løser seg.

I skjul for regn og vind

"Busskuret" heter det, selv om Vidar protesterer. En sementert platting brukt til vasking, blei etter noe tid overflødig. I alle fall til det den var tenkt til. Men Vidar hadde en plan! Hver gang jeg spurte hva planen var, fikk jeg til svar at jeg måtte vente å se. Han skulle i alle fall først i skogen å finne "kne". Da skjønte jeg at det var best å gi tål og vente.

Langt om lenge begynte ting å skje, og vi fikk "Busskuret". Et lite bygg uten spiker og med torv på taket. En plass for utekos når det regner.

De små rom og benken på Skarvet

For meg er det viktig at hagen er inndelt i mange små "rom".
Steder med en egen atmosfære hvor det er godt å sette seg ned en stund. Kanskje for å spise frokost en sommermorgen, drikke kaffi en ettermiddagstund, meditere over dagens hendelser, planlegge nye prosjekt, eller bare sitte der med en du er glad i å småprate. Og mulighetene er mange. Noe ved disse "små rom" er likt fra år til år. Men nye ideer får utfolde seg, og jeg prøver meg fram. Impulskjøp må plasseres, og det samme må hagemøbler o.l. Planter vokser og forandrer seg, og det som var fint i fjor, blir malplassert i år.

En god stund har jeg gått rundt i hagen og lagt planer, småryddet og vurdert. Og litt etter litt har jeg begynt å forme det slik jeg har tenkt. Noe blir nesten som i fjor, andre ting blir "snudd på hodet" I løpet av våren skal jeg ta for meg disse plassene etter hvert som de får årets utforming.

Først ut er Skarvet. Det er denne plassen tomta har sitt navn etter. Den har sin egen historie langt tilbake, men for Vidar og meg begynte den i 1972. Lenge før vi tok til med husbygging her.

Hver gang Vidar og jeg gikk tur i skogen, la vi vegen om den gamle stien mellom Ask og Teigen. Denne gikk langs et skarv. Tillot været det, satte vi oss ned på det høyeste punktet, og så utover fjorden mot Rosendal. Det var skog rundt oss på alle kanter, men akkurat her kom vi så høyt at vi så over trærne i liane nedover mot sjøen. Langsomt grodde tanken fram. Tanken på hytte eller hus her ute i skogen. Akkurat på denne plassen. Og etter nesten ti år, og flerfoldige brev fram og tilbake mellom oss og kommunen, flyttet vi inn i huset på Skarvet.

Huset blei lagt litt til side for skarvet "vårt", og i dag er det sentrum i hagen vår.

En benk er kommet på plass, og når vi sitter der, har vi utsikt over hage, fjord og Kvinnheradsfjella.

Salvie - Salvia officinalis

”Cur muriatum homo, cui salvia crescit in horte?” - Hvorfor skal mennesket dø når det vokser salvie i hagen?. - Et av mange utsagn om den helbredende planten Salvie.

Det er mange år siden jeg plantet den som frø. Vi fikk mange fine planter som jeg satte ut i hagen. Dette er egentlig en liten busk, og anvendlig på så mange måter.
De fleste av plantene jeg sådde selv og plantet ut, har overlevd vestlandsvinteren i mange år. Noen år klipper jeg dem hardt tilbake i mai, eller bare "friserer" dem litt. Uansett så kommer de for fullt med grønne friske blader hele sommeren gjennom.

Salvien har en sterk lukt og smak. og egner seg ikke så godt frisk i salater. Ikke mye i hvert fall. Men et blad Salvie i vann- eller vinglasset gjør godt! Salvie er også selvskreven i urteteen om vinteren.

Selv bruker jeg ofte Salvie i supper og sauser også. Da kutter jeg bladene i små biter, og har dem i helt fra begynnelsen av. Den blir mildere jo lengre den får koke. Skal jeg steke fisk med Salvie, så kutter jeg bladene med en saks i en kopp, og blander de små bitene i mel, salt og pepper som jeg dypper fiskestykkene i før steking. Prøv deg fram med antall blad. Salvien skal ikke være for dominerende.
Svinestek med salvie-dryss er også godt.

I drivhuset vårt har vi en gammel Salvie. Den er snar å ta til vinterstid. Men det viktigste med den, er nok den deilige lukten den lager innenfor glassveggene. Den står der trofast sammen med "lille Persille".
Jeg kjøper av og til andre sorter Salvie som planter. Ingen har overlevd vinteren før. Men i år ser det ut som om Salvia officinalis "Purpurecense" har klart seg. Og klarer den en vinter, så klarer den nok en til.

Vil du lese om plantens egenskaper og medisinske virkninger, så er Urtekildens planteleksikon rette stedet.

Timian

En hage uten Timian, eller en husholdning uten Timian, mangler noe vesentlig. For meg er denne urten like viktig begge plasser.
Dette er den av urtene jeg bruker mest; frisk for det meste, men jeg har alltid noe tørket i bokser. Den gir jo forskjellig smak, tørket eller frisk. Jeg bruker den i supper, sammen med kjøtt og fisk, i brød, dressing og salater. Og jeg er helt overbevist om at jo flinkere jeg er å bruke den, jo friskere holder jeg meg.

Planten har mange egenskaper som er vel verdt å utnytte: Den har en antiseptisk og bakteriehemmende virkning, hjelper mot virus, sopp, og betennelser. Den er slimløsende, krampeløsende, hostedempende.
At den i tillegg styrker immunforsvaret, er muskelavslappende, febersenkende, drivende for svette og urin og sårhelende, gjør den vel til en mirakelplante.God for fordøyelsen skal den også være.

I vår hage har Timian alltid vært på plass. Men fast plass har den ikke! Og hvor og når morplantene ble kjøpt husker jeg heller ikke. Den frør seg og kommer opp mellom heller og steiner. Jeg tar avleggere som jeg planter "der det faller seg". Den tåler nesten alt, og er ikke kravstor til jord.
Timian blomstrer med små blomsterklaser i rosa. lilla og hvit, alt etter sort. Selv har jeg Sitrontimian, vanlig Timian og en flekkete. Høyt elsket er de alle sammen.

Les mer om Timian:
Urtekildens planteleksikon

Det finnes mange gode bøker om urter. Spør på biblioteket.

Georginer (Dahlia) igjen.

.
I fjor (2008) falt jeg for fristelsen og kjøpte georginer - igjen. Ikke bare et par, sånn som jeg av og til har gjort, men seks forskjellige. Da vi bodde i Steinsdalen på 70-tallet hadde vi alltid georginer, men her ute på Skarvet var det for mye trær og for lite jord til at de ville trives ordentlig. Men så laget vi nye blomsterbed, og de store furutrærne i hagen ble fjernet. Alt lå til rette for at det skulle gå bra med georginene.
Djup god jord fikk de, mye lys, godt med kalk, og lunt skulle de få stå.
Knollene ble plantet i potter, og fikk stå inne et par uker. Deretter flyttet jeg dem ut i det lille drivhuset vårt, pakket godt rundt pottene med jord, - og glemte dem i noen uker. Ettersom vi ikke har varme i drivhuset, tok de seg god tid før de våget seg skikkelig opp av jorda. Men det som kom var kraftig og livsfrisk. Og de ble plantet ut med kjærlige hender, og stor omsorg, Hele sommeren og høsten stod de stolte og flotte. Og jeg plukket bukett etter bukett og ga bort eller hadde med på jobb.

I høst var vi flinke, fikk knollene i hus før vinteren, og når så våren kom, så spirte det som bare det. Og vi plantet i potter igjen, lot dem stå på gulvet i stua, - og glemte dem!
De vokste og vokste, fikk godt med røtter og altfor lange stengler. Vi måtte bare få dem ut og i jorda. Været var nydelig, så vi håpet jo på det beste.
Men nå ligger jeg våken om nettene. Gradestokken viser 4-5 grader. Av og til slår regnet i bakken, og Melderskin har fått snø flere hundre meter nedover toppene.
Jeg vet ikke om jeg orker tanken på at de bukker under for været. Vi gleder oss jo så veldig til en ny georgine-sommer.

Forsythia/Gullbusk

Vi har så langt bare en Gullbusk i hagen. Den står høyt og fritt på berget over Steinplassen. Hvordan den havnet der, er det ingen som husker. Sansynligvis er den kommet som avlegger fra en eller annen hagevenn for mer enn 20 år siden. Og desverre har vi ikke stelt fint med den. Den første tiden fikk den nok alt for lite jord. Seinere var det en busk som ungene tok fatt i når de for forbi, og mest sansynlig blei greinene brukt til piler. Den var jo så lett tilgjenglig.

For et par år siden begynte vi å stelle litt bedre med den, og den har gitt oss mye igjen. Men jeg er ikke helt fornøyd med fasongen, selv om jeg klipper og klipper. Nå skal den få stå i fred til blomstene faller av. Da skal jeg ta med meg saksa og frisere litt mer. Er bare så redd jeg gjør feil, for da mister jeg vel noe av blomstringen til neste år.

Tulipaner

Vi har ikke så mange sorter tulipaner, men de vi har formerer seg og gir en varm glød til den gule vårhagen. Jeg skulle ønske jeg hadde vært flink til å notere navn på sortene.
Nå hadde det sikkert ikke vært så mye hjelp i, hvis jeg da ikke samtidig hadde tatt bilder av dem. Kan det være at jeg for ettertid blir flinkere til dette? Jeg synest jo at tulipaner er noe av det vakreste som finnes. Og det fasinerer meg å se hvordan din lukker seg i grått vær, og åpner seg når solen varmer dem.

Er det ikke rart hvor den lange stilken klarer å bære de store tunge kronbladene? Elegante er de, så sant ikke en vårstorm kommer og legger dem flate. Til neste år må jeg se til å få plantet flere.
Jeg har ikke bilder av alle tulipanesortene våre, for før jeg kom på at jeg skulle fotografere dem så var de avblomstret. Og endatil er det ikke mer enn 4. mai i dag.

Aldri tid nok.

Og aldri nok kunnskap. Det er hverdagen. Så mye skulle jeg fått gjort, så mye ønsker jeg å gjøre, så lite rekker jeg på. Men så har jeg aldri opplevd å kjede meg heller.
I går tok jeg kamera med ut for å fange våren. Naturen har liksom våknet så altfor tidlig. I forhold til det normale!
Hvor jeg bor 125 moH (meter over Hardangerfjorden), var våren tidlig når bjørka spratt til 1. mai. Det sa alltid min svigermor som hadde bodd her i 50 år. Men nå spretter bjørka allerede 15.april. Og plommetrærne våre er avblomstret før 17. mai. Ikke så vidt i blomst slik de var da barna var små. Stemmer det, eller er det bare jeg som har glemt eller husker feil?
Nå skal jeg bruke kamera til å dokumentere det jeg ser, og så gjøre det samme neste år.
Men jeg mangler kunnskap. Jeg er ikke god nok bak kamera, og får ikke fram det jeg virkelig ser. Kursa er så langt borte, og ikke har jeg noen i nærheten å lære av. Det samme gjelder når det kommer til billedbehandling. Og alt tar tid å sette seg inn i på egen hånd. Tid som skal brukes til alle mine hobbyer, og til familie og jobb. Jeg trøster meg selv med; "kommer tid, kommer råd", og det hjelper for en stund.
Men noen av bildene blir jo fine de, og de andre får meg til å strekke meg, gå ut og ta nye bilder.
Nå jakter jeg på nettsider med gode råd og ideer.

Vi har to katter.

Den ene stiller gjerne opp for fotografering. Den andre ser alltid vekk. Den ene "sitter" på bildet som en fotomodell. Den andre blir en svart flekk.
Men begge er de kjælne og gler seg stort over at tida for utekos ved peisen er kommet.
Hele vinteren gjennom har de savnet familien om kveldene. Når mørket kom forsvant menneskene inn i huset. Og dørene lukket seg for katter.
Men nå er tida kommet, da det tennes i peisen, og husmor og husfar tar med seg godsaker ut i hagen, og sitter der til søvnen nesten tar dem. Da blir det godt å være katt også.
Første utekveld i 2009 blei lørdag 2.mai. Kjellfrid og Einar har vært her, og det var fiskesuppe og reker på menyen. Vi prøvde to "nye" hvitviner. Det var Chardonay 2008 (Frankrike) og Porta 2008 (Chile). Den første var god, men ikke mer. Den andre skal jeg kjøpe mer av. Mye mer!
Kattene koste seg uten vin.
I morgen skal jeg en runde i hagen med kamera. Det blir å dokumentere hva som har klart seg så langt i vinter, hvor langt våren er kommet, og deretter legge videre planer for sesongen. Jeg har også en del krukker som må fylles med de siste utskeielsene på hagesenteret. Og hva som skal bli det neste. Både Vidar og jeg har gavekort inntakt. Det dukker stadig opp planter og hageting som frister. Hva med Tinnved? Eller Hengeertebusk? Eller Japanske kirskebærtre?

Geiter + hage = ikke sant. Det er da noe alle vet!

Det er Vidar som har geiter; Borte og Vekk, Bukken Sverre og de to geitekillingene uten navn. De er sååååååå søte! De to små altså. Det var de tre andre også da Vidar fikk dem i 60 års-gave i august i fjor. Og flinke er de! Til å rydde beite og underskog, spise løvetann og annet ugress, til å finne hull i gjerdet, til å lure seg inn i hagen, og til å spise nesten alt de kommer over!
Vidar har kjøpt gjerder for tusenvis av kroner, og enda er det ikke godt nok.
Det går uendelig med tid på å reparere gjerder, men når han endelig sier: "Nå er det i orden!", så er det ikke det! Etter en stund så er de der igjen. I allefall mødrene Borte og Vekk. Bukken Sverre har ikke tid. Han må passe "unger".
Vidar antyder at de snart blir grillmat, men jeg kjenner den mannen godt nok til å vite at det blir de ikke. Så hva gjør vi nå? Er det bedre om vi bruker tid og penger på et gjerde rundt hagen?
Min nyinnkjøpte bambus-plante har allerede fått gjennomgå en amputasjon som var helt unødvendig. Og hva skjer med alle de nye bærbuskene når geitene oppdager dem? Liker geiter georginer? Det ville i så fall blitt en dyr dessert for dem. For ikke å snakke om hvor kjekt familielivet blir, hvis alt arbeidet med disse plantene ender i en geitemage!
Noe må gjøres! Straks!

Fristelser og hva jeg bør unngå.

Dagen i dag kan gi meg en ekstra utfordring. Tre dager i uker har jeg en fristelse i form av et plankegjerde rett utenfor biblioteket. Det er blomsterbutikken i
butikksenteret ved siden av som har en uteplass med hagens fristelser. Heldigvis er dette ikke noen stort hagesenter, og det er ikke hver dag det kommer noe nytt der.
Det redder meg, men "håpløst" er det likevel. Jeg MÅ jo bare ta en titt over gjerdet når jeg går forbi! Og ser jeg noe fint, så bare MÅ jeg ha det. Uansett om det er fullt i alle blomsterbed. Av og til klarer jeg å la være å sakne farten, bare fortsette forbi som om ingenting er sett. Men i øyekroken ser jeg. Et eller annet som ikke er som i går, en eller annen farge, og så må jeg bare se likevel.
Av og til klarer jeg å overbevise meg selv om at den der kan jeg klare meg uten. Men så ligger tanken der og trykker på i flere timer etterpå. Til slutt er det ikke annet å gjøre enn å ta turen innom likevel.
Men dagen i dag i dag (med et nødvendig ærende til byen), blir dagen med den rent umenneskelige utfordringen. For samme hvilken veg jeg tar til byen, så må jeg forbi minst et hagesenter. Forbi! Nei det kan jeg bare glemme. Bilen svinger nok innom helt av seg selv. Og faren er at jeg kommer hjem med arbeid for minst en uke framover. Dvs for hele sommeren og høsten også. Godt at ikke alle krukkene er fulle enda. Og så er det jo noen blomsterbed som kan spas om! Eller en plass som kan tåle en ampel eller ei krukke til.

Vår, hage, prosjekt og ødelagte negler.

Så fantastisk våren er! Og så flott det er å være to med samme interessen, men med forskjellige egenskaper. Nå tenker jeg på min mann og meg selv. Han er kjempeflink til de tunge tingene, som å spa om blomsterbed, felle trær, mure murer og sånn. Mens jeg planter småplanter, luker ugress, samler avleggere, sår og høster. Det er ingen problem med arbeidsfordelingen her hos oss på det området. Nei, problema oppstår når vi planlegger nye ting i hagen. Da snakker vi ut i fra vår forståelse av tingene; Vidar ser stort på det, og jeg ser detaljer. Vi finner jo ut av det etter hvert, men en stund er vi på hver vår "planet". Det kan skape problemer.
I fjor blei vi ferdig med det største hageprosjektet vi har hatt på mange år. Og vi har fått en deilig plass hvor vi kan legge nye planer, diskutere, og nyte det vi har fått til.


Årets første prosjekt var bærhagen. Den ble redusert fra 20 bærtrær til 2. Så skulle jorda bearbeides, det skulle fylles på ny jord, gjødsles og plantes på nytt. Og i stede for å fylle arealet med bærbusker, så blei det "bærhekk" og plen for diverse aktiviteter. Dvs: Vi er ikke helt ferdig enda. Dvs; Vidar er ikke helt ferdig enda. For som vanlig, så ble det mest hans prosjekt. Det eneste jeg kunne bidra med, var litt raking og rydding og plassering av buskene.
Likevel har jeg klart å ødelegge alle neglene mine. Jeg har gravd, klippet og delt på røtter, plantet i potter og luket ugress. Skvalderkål, løvetann og annet uønsket grønt i hagen gir ikke lange negler. Ikke når halve gleden er å kjenne på jorda og plantene. Så fram til oktober får glassene med neglelakk stå i fred.

Om å blogge.

Det trodde jeg skulle være en grei sak! Men det viste det seg ikke å være. For hva og for hvem blogger man for? Og hvor blir tiden av? Jeg elsker jo pcen(e) min(e), og alt de kan hjelpe meg med. Men samtidig prøver jeg å redusere tida foran skjermen mest mulig. Og skal jeg blogge, så må jeg jo sitte der enda mer! Valget blir ikke lett.
Nå har jeg likevel bestemt meg for å prøve nok en gang. Og så skal jeg teste den ut på noen i familien, og kanskje noen andre også. Til nå har ingen fått vite om den. Til nå har dette vært en "hemmelig" blogg. Til nå har innholdet vært svært så tynt også.
Vel! Nå får tiden vise.